Lubba er min første ponni. Jeg kjøpte henne i 2002 da hun var fire år gammel. 

Hun har alltid hatt jernhelse, men høsten 2014 luftet jeg mistanken min om PPID til veterinæren. Hun var langhåret, men hun hadde ikke andre symptomer, og veterinæren mente ikke at hun var noen typisk PPID-hest.

 

Men i løpet av 2015 begynte hun å se mer og mer tufs ut. I tillegg til den lange vinterpelsen hadde hun blitt tykkmaget og muskelfattig, hun forsvarte ikke lederposisjonen i flokken og fikk sur stråle. Kløften i strålen hadde blitt dyp. Hun ble langtået, urinerte lite, men hyppig, og hun hadde mye innvollsorm. Hun virket skiftevis øm på det ene og så det andre forbeinet, men verken smeden eller veterinæren kunne se tegn på forfangenhet. Jeg hadde imidlertid likevel en mistanke. Men ettersom hun ikke var forfangen, og da årstiden ikke var den mest optimale for å teste, avtalte jeg med veterinæren å se tiden an.

Ved veterinærbesøket opplevde jeg at hesten fikk «milde» kramper. Hun fikk panikk under tannrasping, reiste seg og gikk bakover. Da hun kom opp igjen, veltet hun rundt og slet med å stå på beina. Vi undret oss over reaksjonen, men i første omgang tenkte vi ikke på PPID. Og nå var jo mistanken om forfangenhet blitt avkreftet. Forfangenheten viste seg imidlertid i hovene senere, men om det var et nytt tilfelle eller om det stammet fra de første halthetene, er uvisst. 

Lubba før behandling:

De etterfølgende ukene opplevde jeg flere og voldsommere krampeanfall ved selv den minste stress, for eksempel ved fôring eller hvis jeg tok en annen hest ut av inngjerdingen. Hun veltet rundt, lå på siden med kramper i 10-20 sekunder og reiste seg deretter opp for å gå inn og spise. Hver gang trodde jeg at den holdt på å dø. En dag veltet hun over en stolpe, den knakk og hun spiddet nesten seg selv. Situasjonen var nå så uholdbar at hun var til fare for seg selv og oss rundt henne. Jeg slet nesten opp Google i den perioden, og jeg fikk større og større mistanke om PPID da det også, i sjeldne tilfeller, kan forårsake nevrologiske symptomer.

En kveld i januar sitter jeg i inngjerdingen med frustrasjonene mine og pannelampen min i mørket. Jeg legger merke til hvordan de små fluene flokker seg omkring min gamle hoppe, men ikke de andre. Og akkurat da kom jeg til å tenke på at jeg en gang hadde hørt en anekdote om at fluene gjerne samles omkring de syke hestene. Det var da det gikk opp for meg at noe var helt galt.  

Lubba marts 2016:

Jeg kontaktet en ny veterinær som undersøkte henne for PPID. ATCH–tallet var litt over 320, og plutselig falt alle brikkene på plass. Hun begynte på medisin med en ½ tablett daglig, men ikke uten bivirkninger. Hun ville ikke spise, hun var tynn og deprimert, og det var vanskelig å få i henne tablettene.

Jeg holdt på å gi opp, og all kreativitet ble iverksatt med polo-pastiller, revet eple og Mash. Da fikk sukker være sukker, tablettene SKULLE i henne! Ny blodprøve viste at ATCH lå på litt over 50, så det VAR en effekt, men dosen var ikke høy nok, og hun ble satt opp til 1 tablett. På det tidspunktet hadde hun nettopp begynt å spise litt igjen, men den økte dosen sendte oss tilbake til start.

Etter et par uker tok jeg den tunge beslutningen om avliving, og veterinæren var her og stod med sprøyta klar. Men akkurat den dagen var ponnien i god form, så veterinæren rådet meg til å gi henne litt mer tid. Og det var som om alt vendte den dagen. For plutselig kom appetitten og musklene tilbake, hovene ble sunnere, og hun inntok nok en gang lederposisjonen i flokken. 

Lubba november 2016:

Tilvenningsperioden var lang og hard, men forvandlingen det siste året har vært fantastisk. Lubba er muligens en av de dyreste gammelhoppene i Jylland, men med medisin, den rette fôringen og ivaretakelsen, trives hun og er i dag en helt annen hest uten anfall! Jeg håper at det fortsatt er mange gode år igjen i henne, men vi tar én dag om gangen. Så mitt beste råd til alle som holder på å gi opp behandlingen pga. bivirkninger må være: gi det et par dager til. :-) 

Hilsen Mie