Miina - En glad hest som har begynt å bli seg selv igjen.
Det er nå ca. 8 uker siden min kjære kaldblodstraver på 23 år fikk diagnosen PPID. Jeg husker det som det var i går, telefonen fra veterinæren som sa; Hun har PPID. Jeg gikk rett i bakken. Jeg gråt og gråt. Jeg var så fortvilet, redd og hadde egentlig 1000 flere spørsmål. Jeg husker veterinæren sa; Du skal være glad, for at vi fanget det opp så tidlig! Likevel var jeg ute av meg. Jeg ville jo ikke at hesten min skulle være syk.
Det begynte egentlig for noen få år siden, gjentatte hovbyller/knusninger. Den gang stusset jeg ikke over det. Hun kunne også fort få store betennelser selv i små sår. Jeg tenkte det hang sammen med at hun har sommereksem.
Plutselig høsten 2021 begynte de litt større symptomene å komme. Hun begynte å få løs mage, og jeg måtte vaske henne bak daglig. Dette er noe hun aldri har slitt med tidligere. Begynte med probiotika og andre midler. Noe som hjalp litt, men man merket at det måtte være noe bakenforliggende.
Tannsjekken hos var plutselig ikke så positiv. Tennene hadde begynt å gli litt fra hverandre. Etter nøye søk fant jeg ut at det kunne ha sammenheng med PPID.
Når hesten min plutselig endret helt adferd kunne jeg ikke lenger utelukke PPID, eller annet galt. Hun ble plutselig veldig sint på meg når jeg kom med utstyret, strammet dekken eller tok henne på magen. Hun bet. Hun var også mye trøtt. Kunne plutselig sovne på stallgangen under stell. Ute også, helt ut av det blå. Dette var ikke likt henne, men tenkte nok alderen hadde meldt sin ankomst. Hun hadde også falt i rang og ble jaget en del.
Jeg spurte den lokale veterinæren om jeg burde sjekke PPID. Han sa det ikke var vits, da den ikke hadde typisk PPID pels. Men jeg kjente at noe ikke stemte. Vi dro derfor den lange veien til Bjerke Dyrehospital for full utreding. De sjekket hele hesten. Og vi dro lykkelige hjem med beskjed om at dette trolig var den friskeste hesten på 23 år de hadde hatt. Likevel klarte jeg ikke juble helt før svaret på PPID-blodprøven kom. Og som jeg skrev øverst, endte det i stor sorg.
Jeg brukte mye tid på å sette meg inn i sykdommen. Lære, forstå og reflektere. Kom i kontakt med mange som hadde hester med samme diagnose. Jeg leste også solskinnshistorier her på Langthesteliv. Det merket jeg gjorde meg godt, og jeg prøvde å finne motivasjon. Hadde et håp om at jeg en dag kunne skrive en god historie her. Og det kan jeg!
Miina ble satt på medicin med en gang diagnosen var et faktum. I starten begynte vi med lav dose før vi økte den til to ganger de siste 3 ukene før kontroll blodprøver. Det tok ikke lang tid før jeg merket bedring hos henne. Hun virket mer våken, gladere og sluttet å bite etter meg. I alle fall langt fra så galt som det var.
Jeg var overlykkelig når det kom svar på kontroll blodprøvene. Hun hadde gått ned fra 97 til 7! Medisinen har virket godt og hun spiser den gladelig med frukt. En av mine bekymringer var at hun ikke ville spise den, heldigvis er dette null stress! Alt har blitt en rutine nå. Selv om det er litt kjedelig å måtte stå opp tidlig i helgene for å medisinere henne, er det absolutt verdt det!
En glad hest som har begynt å bli seg selv igjen sakte, men sikkert. Jeg er nå utrolig glad for at vi fant ut av diagnosen før hun skulle på beite, for ellers kunne hun lett blitt forfangen. Jeg vil oppfordre alle som har hest med ett eller flere symptom å teste. Får du diagnosen er det ikke så svart som det først ser ut til. Det er iallfall min erfaring.
Tusen takk til gode veterinærer på Bjerke Dyrehospital, her hjemme og Langthesteliv.no for god hjelp, veiledning og informasjon.
Vennlig hilsen
Stine Finsrud og Miina.