Det startet egentlig med at både smeden og dyrlegen vår syntes at min gamle hoppe Pearl mest av alt lignet noe som var døden nær.

Hun hadde en vill, lang pels som hun brukte veldig lang tid på å felle, hun hadde en merkelig fasong som iblant ses hos eldre hester: hun var sunket sammen i ryggen og hadde ujevne muskler.

Hun hadde allerede dårlige bakbein på grunn av spatt og overbelastning, men ikke noe som var ille nok til hun skulle takke for seg allerede, hun ble bare brukt som avlshoppe og trivdes ellers fint i paddocken.

Dyrlegen anbefalte at hun ble satt i behandling, noe som ville normalisere stoffskiftet hennes igjen. Det var i 2010, hvor Pearl var 19 år gammel.

Og for en forskjell det gjorde! Hun så ut som om hun ikke var eldre enn 10 år, hun ble også kvikkere, og pelsen ble kort og blank igjen.

Hun gikk på medisin i 5 år, om ikke mer. Hun fikk et føll våren 2015, men høsten 2015 klarte dessverre ikke bakbeina hennes mer, og vi måtte si farvel til henne.

Vi stoppet medisineringen før avlivingen, og vi var målløse over endringen som skjedde på tre måneder fra siste tablett. Hestens tilstand ble lynraskt forverret med alle de gamle symptomene igjen: pels, muskler og aktivitetsnivå.

Så jeg kan bare anbefale at man hjelper de eldre hestene på sine gamle dager. De fleste gamle hester har fulgt oss i flere år, jeg hadde Pearl i 11 år. Derfor følte jeg også at jeg i hvert fall skyldte henne en god alderdom selv om hun "bare" var avlshoppe.

Charlotte K. Suldrup